VISNINGSROMMET USF

Ekko 8 – Minimal

Minimal

Peter Vogel, Joyce Hinterding, Tristan Perich
Kuratert av Jørgen Larsson

------------------------
23.09.2011-15.10.2011 // Vernissage fredag 23.09.2011 // 1900
Visningsrommet har i festivalperioden 23.09-01.10 åpent 12-20
------------------------

peter_vogel
Peter Vogel

Lydkunst og minimalistisk musikk har et langt og nært slektskap. Helt fra Erik Saties møbelmusikk på slutten av 1800-tallet har musikk som tilstand eller musikk som en romlig opplevelse stått som en motvekt til tidligere formidealer hvor lengre forløp skulle forsvares gjennom utvikling og variasjon av musikalske temaer og samspillet mellom disse. Satie foraktet de romantiske storformene og ønsket en musikk som ikke var så påtrengene og prangende. Han ville fasilitere en romlig stemning gjennom bakgrunnsmusikk og blir derfor gjerne kalt muzakens far. Utenom hans mer kjente Gymnopedier er hans skrivebordskomposisjon Vexations (1893) blitt et ikonisk stykke som skulle vise seg å få enorm betydning for utviklingen av lydkunst. I dette tilsynelatende ubetydelige og korte stykke skriver han en instruksjon som fremdeles er gjenstand for diskusjon. Det handler om at stykket skal gjentas. 840 ganger, for å være eksakt. Hvorfor akkurat dette tallet, vites ikke, men mange har tatt dette bokstavelig og arrangert maratonkonserter med flere pianister som spiller stykket om igjen og om igjen på omgang. Den mest berømte av disse fremførelsene er fremdeles den første, hvor bl.a. John Cage, David Tudor, Chrisitan Wolf og John Cale spilte i til sammen over 18 timer. Selv om denne typen tour de force-arrangementer er gøy og opphøyer kjedsomhet til en kunstnerisk påstand, går man gjennom machomusikernes anstrengelser glipp av Saties dype meditative intensjon med stykket. Det ble sannsynligvis aldri fremført mens han levde, men var ment som en ensom meditasjon, et musikalsk mantra, hvor antall ganger det skal gjentas ikke bare er irrelevant, men blir tankestøy som tar fokus bort fra handlingen. Uansett opphav og intensjon, åpnet Erik Saties tankesett opp for en måte å tenke musikk på som bryter radikalt med århundrers tradisjon innen vestlig kunstmusikk og henter inspirasjon fra andre himmelstrøks filosofi og religion. Billedkunstnere begynte også å bruke lyd som materiale for romlighet og stasjonære stemninger. En komponist som bør nevnes i denne sammenhengen er La Monte Young, som gjennom sine arbeider gir den besøkende en kompositorisk rolle, mye som en besøkende i en visuell installasjon, ens bevegelser i rommet forandrer inntrykkene, selv om Youngs lyd rent teknisk er fullstendig stillestående. Musikken trenger ikke å forandre seg for å forsvare et langt tidsforløp, og publikum er frigjort fra konsertsetet, fri til å oppleve kunsten i sitt eget tempo og rekkefølge.

Minimalisme som musikksjanger vokste frem på 60-tallet med komponister som Terry Riley, Steve Reich og Phillip Glass. Alle tre holder likevel fast på konsertformen og svikter dermed en av minimalismens mest radikale sider, nemlig stillstanden, tilstanden og evighetsperspektivet. Lydlig minimalisme er, i sin mest radikale form, per definisjon uavsluttet. Likevel har den kommersielle verdien av minimalisme vist seg å være svært høy. Både innenfor musikk, billedkunst og design har minimalisme vunnet frem kommersielt og truffet et bredt publikum. Effekten av dette er todelt. På den ene siden var det en kunstnerisk seier over mer prangende og emosjonelt orientert kunst, og en effektiv stopper for politisert bruk av kunstneriske uttrykk. På den annen side har det vært en snarvei til penger for mange kunstnere, noe som har gitt minimalisme et skinn av uærlighet og pengehunger, kunst mer til glede for øye/øret enn for sinnet.

Denne dobbelheten er startpunktet for utstillingen Minimal, som presenteres under den åttende Ekkofestivalen, med Peter Vogel, Tristan Perich og Joyce Hinterding. Utstillingen tar tak i tre kunstnerskap som alle resonerer inn mot et uendelig, gjentagende lydfelt, samtidig som de presenterer seg med en overflate mot publikum som er enkel og slående. Deres visuelle profil er så finslepen at man nesten blir mistenksom. Lydkunsten har som tradisjon å være uavsluttet, nesten uferdig eller tilfeldig i sitt visuelle uttrykk. Arbeidene er svært ofte stedsspesifikke installasjoner med liten transportmulighet og dermed også vanskelig å forvalte som en del av en kunstsamling, ettersom kunstsamlinger vanligvis består av gjenstander som kan videreselges. Lydbasert samtidskunst passer vanligvis dårlig til å henges på veggen over sofaen eller i foajen. I Minimal går vi litt i rette med dette og viser tre kunstnere som gjennom sin visuelle profil og minimale lyduttrykk kan inngå i en tradisjonell kunstsamling. Det er gjenstander som kan henges på vegg eller settes på sokkel.

Gå hit for mer informasjon om kunstnerne.

------------------------

Tristan Perich
1-bit symphony / Microtonal Wall / USA

Tristan Perich

Tristan Perich er fra den nye generasjonen kunstnere som med letthet beveger seg mellom musikk og visuell kunst. Like naturlig som at arbeidene hans stilles ut i kjente gallerier og museer, spilles hans musikk både i akustiske og elektroniske sammenhenger. Han er en del av den mye omtalte trioen Loud Objects, som gjestet Bergen i 2008. Han har vunnet er rekke priser, bl.a. Prix Ars Electronica i 2009.

På åpningskvelden vil han fremføre “1-Bit Symphony”, som består av repetitive lag av bits and bytes, kvernet ut av selvprogrammerte chipper. Dette er lo-fi-musikk i ordets rette forstand, hvor lyden representeres av 1 enslig bit, i motsetning til 16 bit som i f.eks. CD og MP3. Resultatet er loops av harde, elektroniske lyder med en skinnende overflate som kantslipte edelstener. Perich setter sammen lag på lag av disse til store, mettede lydbilder av symfoniske dimensjoner. “CD-en” med 1-Bit Music ble raskt utsolgt bort da den ble utgitt som en forhåndsprogrammert chip innebygget i en CD-eske i 2005 og har siden vært et yndet samleobjekt blant chip-musikk-entusiaster. Oppfølgeren er altså “1-Bit Symphony” (2010), som på åpningskonserten akkompagneres av videoarbeidet “1-Bit Video”, som Perich har laget etter samme prinsipp.

Til utstillingen blir det verdenspremiere på hans monumentale “Microtonal Wall”, en 7 meter lang vegg av stål med 1500 miniatyrhøyttalere. Denne storslåtte strukturen knuser en enkelt akkord i hundrevis av småbiter, slik at betrakteren først møtes av en lydmasse som på avstand høres ut som støy fra et fossefall. Når man kommer helt inntil høyttalerne, hører man alle de forskjellige mikrolydene som utgjør byggestenene i akkorden. “Microtonal Wall” er et slående eksempel på hvordan Perich klarer å lage kunst som både er visuelt attraktiv og lydlig interessant.

------------------------

Peter Vogel
Minimal Musik Objekte

Peter Vogel

Tyske Peter Vogel deler navnet sitt med Peter Vogel fra Australia – som stiftet Fairlight og som utviklet verdens første digitale sampler – og begge fascineres av forholdet mellom musikk og teknologi. Mellom 1957 og 1975 studerte Vogel fysikk, samtidig som han involverte seg i samtidsdans og elektronisk musikk. Inspirert av nevrofysiologi var Vogel aktivt ute etter å forme med lys, lyd og sensorer som kunne reagere på diverse eksterne impulser. Allerede i 1969 lagde Vogel sine første kybernetiske objekter.

Vogel sitt arbeid er kjent for å kreve publikums deltagelse, noe som gjør denne installasjonen til en vidunderlig opplevelse for Ekkofestivalens publikum. I samarbeid med Lydgalleriet får vi altså et verk fra en innflytelsesrik kunstner, en riktig innovatør.

------------------------

Joyce Hinterding

Joyce Hindterding

Lydkunstneren Joyce Hinterding sine arbeider har også en umiddelbar visuell appell. Hennes symmetriske, hypernøyaktige kulltegninger fremstår nærmest som mandalaer som ennå ikke er fargelagt. I virkeligheten fungerer kulltegningene som antenner som plukker opp elektromagnetisk stråling og oversetter det til lyd. Omgivelsene og publikums bevegelser er med på å forandre lyden, og slik fylles Hinterdings mandalaer med ”farge” i form av lyd. Vogel, Perich og Hinterding inngår i utstillingen MINIMAL, som vises i Visningsrommet på Verftet under Ekko nr 8 og ukene etterpå. Vi viser med denne utstillingen kunstnere som på forskjellig vis er opptatt av minimalistiske lydformer. Samtidig legger de like mye vekt på at kunsten deres er visuelt slående som at den er lydlig spennende. Resultatet er en utstilling med et sterkt visuelt førsteinntrykk som vokser gjennom lydlig interaktivitet og utforskning.

Joyce Hinterdings praksis og forskning åpner opp en verden av gjenstander og materialer gjennom fysisk og virtuell dynamikk. Hennes interesse for energi og resonans har vært en plattform for å videre undersøke og utvide forestillinger om form, funksjon og digitale oversettelser. Videre har Hinterding arbeidet med feltopptak og overvåkingsteknologi, hvor hennes utforskning i akustiske og elektromagnetiske fenomener har produsert store skulpturelle antenner, video- og lydproduserende installasjoner og eksperimentelt lydarbeid.

Hun samarbeider ofte med artist og SCA Photomedia-foreleser David Haines. Sammen produserer de store, oppslukende video- og lydinstallasjoner som utforsker spenningen mellom det fiktive og det fenomenologiske. Hinterding spiller også i “Sunvalley” med Michael Morley og David Haines. Hinterdings arbeid er utgitt av Antiopic og Sigmaeditions.